Siden starten av 1900-tallet har den vanlige veggen på nybygg økt betydelig i tykkelse. Det startet med 15 cm laftede konstruksjoner, gikk over til reisverk i samme tykkelse uten isolasjon, og videre til bindingsverk med typisk 10 cm isolasjon på 50-tallet. Denne konstruksjonen var vanlig en god del år, men fra starten av 80-tallet kom stadig nye isolasjonskrav som medførte gradvis økende veggtykkelser helt fram til dagens standard med 250-300 mm isolasjon i veggene.
Allerede fra rundt 1900 begynte man med varevinduer montert på innsiden av de eksisterende vinduene for å bedre vinduenes isolasjonsevne. Senere kom koblede vinduer og fra midten av 50-tallet også isolerglass slik vi kjenner dem i dag. Utviklingen og teknologien har gått videre, og isolerglassene har siden den gang vært igjennom en rivende utvikling både med tanke på U-verdi, men også med tanke på andre egenskaper som blant annet å hindre solvarme inn.
Arkitektonisk har vinduene gått fra smårutede løsninger til store glassflater, mens det som oftest er beholdt er «den norske byggeskikken» med vinduet plassert i liv med ytterkant vegg. Selve vinduskonstruksjonen med karmer som opprinnelig var omtrent like tykke som veggen, har ikke vokst tilsvarende i tykkelse, noe som skaper enkelte utfordringer.
Eldre skole i Egling, Bayern, som er renovert med ny isolasjon og nye vinduer. Arkitekt Kollmann Kreativ. Foto: argum/Thomas Einberger
På 90-tallet oppsto begrepet og konseptet passivhus i Tyskland. Det gikk blant annet ut på at bygningen skulle være så godt isolert at man skulle ha et behagelig inneklima om vinteren også uten konvensjonell oppvarming med varmeovner. En typisk byggemåte i Tyskland er en bærende vegg i mur eller betong med isolasjon og puss på utsiden. Vinduene plasseres med innsiden av vinduskarmen i flukt med utsiden av murveggen. Vinduet står da plassert i den indre delen av isolasjonen, med andre ord i den varme delen av veggen. Ved innføring av bedre isolerte vegger, økte isolasjonstykkelsen på utsiden, mens vinduene ble stående der de alltid hadde stått, helt inn mot den bærende murveggen. I Norge er det ofte gjort helt motsatt, her har vinduene fulgt yttersiden av veggen etter hvert som veggene har blitt tykkere og tykkere.
Detalj hentet fra det tyske passivhusinstituttets konstruksjonshåndbok for passivhus. Illustrasjoner: Passivhaus Institut Darmstadt, Dr. Wolfgang Feist
Energimessig, hvis man tenker på kuldebroen som oppstår mellom vinduskarm og isolert vegg, er det optimalt å plassere vinduet i midten av isolasjonen. Vi har regnet på noen eksempler med en godt isolert karm plassert i flukt med vindsperre utvendig, midt i veggen og i flukt med innside vegg. Temperaturene vi antok var +20 °C inne og -10 °C ute. Eksemplene viser at om man flytter vinduet fra midten av veggen og helt inn slik at det flukter med innside vegg, mer enn dobles kuldebroverdien. Om man i stedet trekker vinduet fra midten og langt ut i isolasjonen slik at det flukter med utvendig vindsperre, øker kuldebroverdien i eksempelet med
ca. 35 %.
Les også: Valg og anvendelse av fugematerialer
Tidligere var det vanlig å plassere varmeovner under vinduene for å motvirke trekk fra kaldras og også holde de innvendige overflatene varmest mulig. I passivhus uten konvensjonelle varmeovner, er det viktig at innsiden av vinduet er varmest mulig for å opprettholde komforten.
Hvis man ser på innvendig overflatetemperatur på vinduskarmen i eksemplene, gir en plassering av vinduet lengst inn den høyeste temperaturen og derfor også den beste komforten. Plasseres vinduet i midten av veggen synker temperaturen på karmen nesten 1,5 grader. Forskyves vinduet videre utover til ytterkant vegg, synker overflatetemperaturen ytterligere nesten 0,5 grad.
Hvis man ser på passivhusløsninger fra andre land, er som nevnt tidligere vinduene ofte trukket langt inn og karmene er ofte også helt eller delvis dekket av isolerende materiale på utsiden. Dette reduserer kuldebroen og sikrer også høyest mulig overflatetemperatur på innsiden. På denne måten sikres en best mulig komfort.
Les også: Arkitektur med fokus på dagslys, luft og innemiljø
Riktig plassering av vinduet har mye å si, også for komforten. Som her i hytta på The Bolder. Foto: Elin Engelsvoll
Beregninger viser allikevel at med mindre vinduet trekkes helt inn, er innvendig overflatetemperatur mer avhengig av vinduskarmens isolasjonsevne enn av vindusplasseringen. Dette er ut fra teoretisk beregning og forutsetter at vindsperre og isolasjon (dytt) rundt vinduet er korrekt utført. Står vinduet plassert ytterst i vegglivet, det vil si egentlig i den kalde delen av veggen, vil feil eller mangler her fort vises i form av lavere overflatetemperaturer på innsiden. Er vinduet trukket inn i veggkonstruksjonens varme del, er ikke dette like kritisk.
Ofte ønsket av både byggherrer og arkitekter: mye plass innvendig foran vinduet og ytterste plassering utvendig. Se prosjektet. Foto: Jonas Lundberg
I Norge har det med årene også blitt vanligere å trekke vinduene lenger inn i veggen. Dette gir også noen andre fordeler, blant annet litt redusert utfordring med utvendig kondens. Trekkes vinduet litt inn, ligger det mer skjermet med tanke på stråling mot en kald klar nattehimmel, og nedkjøling og dermed fare for kondens på utsiden, reduseres.
Bare et vindu - les mer om dette spennende prosjektet. Foto: Rever & Drage
SINTEFs byggdetaljblader har også nevnt fordeler og ulemper rundt vindusplassering i vegglivet. De opererer med to hovedprinsipper, enten at vinduets ytterkant tilnærmet flukter med vindsperren eller at vinduet er trukket noen cm lenger inn.
Fra Byggdetaljblad 523.701 Innsetting av vindu i vegger av bindingsverk. Dette byggdetaljbladet operer med to hovedalternativer for vindusplassering, i flukt med vindtetting på utsiden eller noe inntrukket. Begge alternativer har sine fordeler og ulemper. Illustrasjon: SINTEF.
Plassering i plan med vindsperreFordeler:
Ulemper:
|
Plassering inntrukketFordeler:
Ulemper:
|
AKTUELT
